Som kunstner har jeg ofte tvilt på meg selv. Lurt på om jeg er god nok, og latt bedragersyndromet nærmest få meg til å slutte å male. Jeg har vært redd for å vise kunsten min av frykt for å bli dømt  og stilt så store krav til meg selv at jeg ikke har klart å male.

Så det var ikke så overraskende at en av mine studenter ville snakke med meg om nettopp dette forrige uke. Denne høsten bestemte hun seg for å ta kunsten sin enda mer alvorlig og har derfor begynt på en kunstskole, men sliter nå med lysten til å male. I tillegg kjenner hun for redeselen for å dele det hun maler med de andre. 

Jeg kjente meg så altfor godt igjen, fordi det å male for å glede seg selv og det å male for å prestere noe er to vidt forskjellige ting. Med en gang du stiller krav til det du maler, så er det akkurat som om kreativiteten ikke får nok luft, og dermed blir det vanskelig å male. For noen er det redsel, for andre er det rett og slett presset til å prestere som gjør at lysten, og ikke minst gleden forsvinner.

Dette skjedde med meg også ganske nylig. Jeg har stilt så mange krav til meg selv fordi jeg nå skal ut å stå på egne ben som kunstner på heltid at jeg slet skikkelig med å male. Perfeksjonisten tok over og jeg begynte å kjenne på at jeg mistet lysten til å gå inn i atelieret. De gangene jeg gjorde det, så fikk jeg ikke til noe som helst. Selvkritikeren meldte sin ankomst og jeg følte at alt jeg gjorde var helt elendig. 

Det som var enda vanskeligere var at når jeg delte dette med andre, så synes de at dette stadiet var supert. Det å ikke bli forstått gjorde ikke saken lettere. Jeg hadde mange runder med dette maleriet, noe som gjorde at frustrasjonen bygget seg opp mer og mer. 

Uansett hva jeg gjorde, så klarte jeg ikke å verken ta i bruk det jeg har lært på en god måte eller praktisere det jeg lærer bort! Kravene jeg stilte til meg selv og måten Det ble faktisk så ille at jeg vurderte å kalle maleriet nedenfor ferdig. Ikke fordi jeg var fornøyd med det, men fordi jeg var lei av å ikke få det til.

Ja, tenker du kanskje. Hva hadde vært feil med det? Når jeg ser på maleriet, så er det jo fint, men det som stoppet meg er at jeg ser så tydelig at det mangler noe vesentlig. Det mangler den lille biten av sjelen min som alltid er det avgjørende for meg om malerene mine er ferdig eller ikke. Er det noe som er viktig for meg, så er det det. For jeg vet at det er det som gir meg den herlige følelsen jeg får når jeg ferdigstiller et maleri og at det er det som vekker følelser hos de som betrakter mine malerier.

Heldigvis så forstod jeg at jeg måtte tå tilbake til det å ha det gøy. Så ved å begynne lage skisser og male i bøkene mine igjen, klarte jeg å slappe av. Det opplevdes som dag og natt. Jeg begynte å følge magefølelsen min og før jeg visste ordet av det så oppstod det som er på bildet nedenfor og jeg visste at jeg var ferdig. Jeg så tydelig at dette var meg på mitt ærligste.

Det er ikke enkelt, men jeg tror at dersom vi bare gir oss selv tillatelse til å leke og utforske, så ser vi at alt det vakre ligger i det uperfekte. Jeg for min del er uendelig glad for at jeg er på rett spor igjen, og jeg er også helt sikker på at om du sliter, så vil du finne veien din videre du også. Når du først har stått opp mot frykten din, så vil du se at de blir lettere og lettere å håndtere, uansett om det er frykt for å feile eller frykt for å vise frem det vakre du skaper.